Om oss

Barndommen på Cuba: Å stoppe tiden

Jeg vokste opp i en liten landsby på Cuba, og helt fra jeg var liten ble jeg sett på som litt rar.
Mens de andre barna lekte sammen, tilbrakte jeg timene mine alene ute i naturen.
Jeg samlet larver og voktet dem som skatter til de transformerte seg til sommerfugler.
Jeg klatret opp i trærne og betrodde meg til dem, og fortalte dem om dagen min. På skolen ble jeg mobbet fordi jeg snakket med insekter, og fordi jeg trodde så altfor sterkt på magi. Men for meg var magien helt reell. Jeg elsket å plukke villblomster og presse dem inn i tunge bøker. Det ga meg en helt spesiell følelse: en følelse av å kunne stoppe tiden, og holde fast på det vakre akkurat så lenge jeg selv ville."
Det var min bestemor som introduserte meg for de usynlige kreftene. Hun praktiserte Santería, og som barn husker jeg at jeg kunne bli redd for de sterke energiene jeg kjente.
Med tiden ble ritualene en naturlig del av meg. Å vaske meg med kronblader fra hvite roser for å kalle inn godhet i livet, å smøre meg med beskyttende oljer, tenne levende lys og be. Det var mitt første møte med plantenes åndelige kraft."
Under oss bodde min tante. Hun hadde en plante hun fortalte meg var en moneyplant som av og til bar ekte penger. Jeg gikk dit spent i tide og utide, og plutselig lå det noen mynter eller sedler der som min tante hadde gjemt til meg. Jeg vokste opp og trodde fullt og helt på at denne planten skapte penger.
Det var denne uskyldige barnetruen som mange år senere transformerte seg til Skogsgull.
For skogen bærer på akkurat det samme systemet – en blåkopi av overflod. Den har gull i form av skatter, men skatter som er uendelig mye mer dyrebare enn penger.

La naturen være vår guide
Da jeg var 13 år gammel, flyttet jeg til Norge.
Overgangen til Bergen-regionen ble et sjokk. Kulden og kontrastene var voldsomme, og i mange år bar jeg på en så dyp sorg og lengsel hjem til varmen at jeg utviklet både angst og depresjon. Den magiske og fargerike delen av meg føltes helt visnet.
Døren til mitt indre barn forble lukket og låst helt til jeg ble 18 år og fikk min sønn. Det å bære frem et nytt liv åpnet opp noe i meg som jeg trodde var tapt for alltid. Gjennom ungdomstiden hadde min faste tilflukt vært den kjente butikken Witchy Bitchy i Bergen.
Under svangerskapet dro jeg dit, kjøpte en CD med meditativ musikk, og for første gang på mange år lå jeg på gulvet, pustet og mediterte. Det var et enkelt, lite ritual – men det vekket til live noe som hadde ligget i dvale. Det var levende som aller før.

Da to verdener møttes

Noen år senere møtte jeg mannen min, Tomas.
I dag er det nettopp samspillet mellom oss to som er drivkraften bak alt vi skaper. Der jeg bringer med meg intuisjonen, astrologien og den usynlige plantekontakten, bringer Tomas inn en kompromissløs sans for systemer og mekanisk nøyaktighet. Han har en hjerne som tenker i feilsøking og optimalisering; han elsker å plukke problemer fra hverandre steg-for-steg for å finne rotårsaken, enten det gjelder komplekse maskiner eller plantenes biologiske oppbygning. Tomas elsket å hve i fjellet, dyrke planter og studere sopp og kosttilskudd, og det var han som lærte meg den praktiske kunnskapen om å plante. Dette vekket en dyp gjenklang i meg, og minnet meg umiddelbart om min stefar, som i alle år hadde stelt nysgjerrig med hagen og vært lidenskapelig opptatt av det som vokste rundt oss. Jeg begynte å tilbringe mye tid sammen med stefaren min på hytten på Tysnes. Han tok oss med på tur, lærte meg å plukke bjørnebær og lage syltetøy, og lærte meg navnene på mine aller første norske planter. Det var faktisk stefaren min som kom på navnet som skulle definere alt: Skogsgull.
Det føltes som om ringen var sluttet. Tomas og stefaren min delte den samme dype respekten for det som vokser vilt.
Det vakreste øyeblikket var da jeg oppdaget ryllik som vokste rett utenfor døren vår. Inne på tomten vår hadde min stefar i alle år klippet plenen på en helt spesiell måte – han sparte bevisst de villeste områdene slik at det som ville vokse der, fikk overleve.
Det føltes som om han hadde passet på disse plantene for meg, helt til den dagen jeg var klar til å oppdage dem.